Mr. Big

Tror alle kan kjenne seg litt igjen i dette utdraget fra det nyeste Woman

De fleste snubler over en Mr.Big på et eller annet tidspunkt i livet.Hadde man bare reist seg og gått videre hadde alt vært i skjønneste orden. Men det gjør man sjelden. Hva er det med Mr.Big som gjør at vi aldri liksom helt får han ut av systemet. Han behøver ikke være den kjekkeste, smarteste eller morsomste.Ei heller er det pengene eller statusen som gjør han uimotståelig. Det er noe helr udefinerbart som forhekser oss. Det er ikke alltid åpenlyst for vennene våre hva vi ser i Mr.Big, men det er såre enkelt å forklare: Han får frem følelser i oss som ingen andre har greid. På godt og vondt. Mr. Big er som en parasitt det er umulig og bli kvitt. Det spiller ingen rolle hvor mange kurer vi er gjennom, selvhjelpskurs, , speeddating, den berømte coctail tre dager til ende kuren, stikke nåler i voodoodukker eller bare gråte i en hel uke som aaaldri hjelperkuren. Kurert blir vi aldri.

Man blir sjelden lykkelig i lengden med Mr. Big. Ingen kan såre som han , uten at han en gang er klar over det. Men vi vender stort sett alltid tilbake. Som en hund som ber om å bli sparket. For vi vet det kommer til å skje, ikke fysisk, men psykisk. Ikke fordi Mr.Big er djevelen i forkledning, men fodi vi mister fornuften når vi er i nærheten av han. Vi gir oss ikke mens leken enda er god.Vi tror vi skal temme han , men det blir som oftest med forsøket. det hele kan forklares med avhengighet, Mr.Big er vår rus...

Mr. Big vet ikke hvilken effekt han har på oss og vi vil heller dø enn å innrømme det overfor ham. Vi ønsker ikke gi han mer makt over oss enn han allerede har. Men spør du venninne våre, vet de at det er han vi har grått mest på skuldren deres over. Det er han vi har forbannet oftest og ønsket dit peppern gror. Mr.Big er mannen som fikk oss til å vurdere klosterlivet og ombestemme oss igjen. For ham var vi trolig bare en i rekken av villige kvinner, for oss var det dødelig alvor.

Skrevet av Lisbet Skøelv (redaksjonssjef i Woman)